Å forstå toleransevinduet

Hva skjer egentlig når barna hylskriker i sinne eller virker helt utrøstelig?

Å klare å regulere oss når følelsene blir veldig sterke, er ikke medfødt. Det er en evne vi må utvikle. Denne evnen til å regulere oss, utvikler seg gjennom samspillet i trygge relasjoner.

Med andre ord. Jo ynge barna er, jo mindre evne har de til å roe seg ned når de er overveldet av følelsene sine. Og det blir lett for mye for dem. 

Når et barn oppleves krevende og vanskelig å håndtere, kan du være sikker på at barnet også kjenner på det samme; at det som skjer inni dem er for krevende å håndtere. De trenger vår hjelp.

De er da utenfor sitt toleransevindu. 

Vi har alle et toleransvindu. Det er et begrep på tilstanden når vi føler oss trygge og regulerte, og klarer fint å håndtere situasjonene rundt oss. 

Når vi er i toleransevinduet, er vi avslappet og tilstede. Her har vi kapasitet til å håndtere utfordringer og har tilgang til vår egen lekenhet og kreativitet. 

Vi kan oppleve å føle oss anspent og aktivert i"fight or flight" modus, selv om vi er i toleransevinduet. Dette er signaler på at vi er klar over utfordringene vi møter, men blir påvirket av dem. 

Så selv om vi ikke er avslappet, kan vi fremdeles være innenfor toleransevinduet. så lenge vi klarer å tenke klart og værefleksible.

Utenfor toleransevinduet

Er vi derimot utenfor toleransevinduet, er vi ikke lenger regulert. Jo lenger utenfor vi kommer, jo mindre kapasitet har vi til å stå i situasjonen vi er i med et klart hodet. 

For barnet, hvor reguleringen er mer eller mindre underutviklet, vil det å være utenfor toleransevinduet gjøre det umulig å ta imot verbal irettesettelse. 

Dersom vi prøver å fortelle, belære eller korrigere et barn utenfor toleransevinduet, vil vi nok mest sannsynlig kun bidra til at følelsene og utageringen eskalerer. De har ikke kontakt med tenke-hjernen, og vil føle seg enda mer frustert av vår tilnærming til deres reaksjoner. 

Så hva skal vi gjøre? 

Her er veien til løsning å først forstå at barnet er overveldet og utenfor toleransevinduet. 

Deretter kan vi prøve å anerkjenne følelsen, vise forståelse for den og tåle følelsen for barnet. 

Følelsen i seg selv er ikke problemet, det er signalet på et bakenforliggende behov. Når vi henger oss opp i følelsesutbruddet eller den følelsesstyrt atferden, hjelper vi ikke barnet med det som er en reelle utfordringen. Utfordringen ligger bak følelsen, som først må roes ned for at situasjonen igjen skal bli håndterbart - både for barnet og for oss.

En nøkkel er også at vi holder oss rolige og bevarer vår trygge tilstedeværelse.

Først når barnet har roet seg, er det tid for å snakke om det som skjedde. 

Veien til selvregulering 

Å forstå toleransevinduet og gjenkjenne når barnet vårt er utenfor, gir oss nøkler til å håndtere de store følelsene til barna våre på en konstruktiv måte. Barnet vil lettere regulerer seg ved at vi tåler følelsen og skaper trygghet for dem når de er overveldet.

For hver gang et barn opplever å komme seg innenfor toleransevinduet, styrkes barnets evne til å regulere seg selv - noe som er målet. Men de trenger mye hjelp i starten av livet. De trenger oss og vår trygghet.