Tre grunner for å ikke gå til parsamtale

Jeg vet ikke hvordan du stiller deg til det å gå til parsamtale. Er du som meg, stiller du deg skeptisk bakerst i køen på vei ut døren.

Jeg er kona som har latt meg provosere flere ganger når min mann har foreslått å prøve parterapi midt i en krangel. 

For det første. Vi har nok som skjer i løpet av hverdagen. Skal vi virkelig organisere barnevakt og bruke penger på å sitte å snakke med en vilt fremmed. Hva om vi legger ned masse innsats og så er det bare en nikkedukke som sitter der og forståelsesfullt serverer klisjeer om å «gi og ta» i forholdet?? Sjansen for at det er bortkasta tid og penger har jeg vurdert som høy. 

For det andre. Hvordan kan en samtale med en forståelsesfull terapeut gi meg mer tilfredstillelse enn å få være sinna på mannen og smelle litt med både kjeften og dørene når irritasjonen har nådd klimaks? De overfladiske kinaputt-kranglene som kommer når det er mangel på mat og søvn har jeg aldri tenkt betyr så mye.

De mer provoserende og tilbakevendende konfliktområdene, derimot, de er for private. For håpløse. Har ikke klart tanken på å involvere en tredje part i de mer dyptgående konfliktene. Skamfølelsen har vært for stor. 

For det tredje. Er livredd for å få falske forhåpninger. Hva om vi søker hjelp og det ikke hjelper? Da er det ingen vei tilbake og alt håp er ute. Jeg vil heller holde ut i dritten uten å håpe for mye. 

Jeg har alltid tenkt at jeg til syvende og sist kan (og bør) løse problemene mine selv. Vel, det vil si, ikke helt alene. Som den ekstroverte typen jeg er, vil det å løse egne problemer si å prate hull i hodet på mine nærmeste. Det funker til en viss grad. Problemet er bare at det er lite nytt å hente når jeg kun slipper meg selv til og høster responsen fra de samme menneskene rundt meg. 

En uventa endring

En dag valgte denne parterapeutiske-skeptikeren å videreutdanne seg i familieterapi. Og jeg fikk mulighet til å tyte til et nytt publikum. 

Som en del av studiet satt vi åtte helger på et loftskontor midt i Bergen sentrum, seks medstudenter og vår eminente veileder. To døgn i strekk i åtte puljer øvde vi oss på å være terapeuter og klienter. Noe var fiktive saker, men mye var bruk av egen historier og situasjoner, og det endte opp å være ekte terapeutiske samtaler hvor grensen mellom øvelse og reell terapi var så godt som flytende for meg. 

Og jeg som trodde vi måtte..eller iallefall burde klare oss alene. Disse timene på loftet forandret meg!

En samtale kan bety en enorm forskjell

Bli hørt!

Vi har alle en unik historie. Ingen andre har din historie; dine tanker, dine erfaringer, dine følelser er unike. Din historie er både verdifull og betydningsfull. I samtalen er det din unike historie som er i fokus, og her vil både du og din partner bli hørt. Det gjør noe med selvfølelsen. 

Få rom til refleksjon

I en hektisk hverdager kan dette samtalerommet være et lite avbrekk for å reflektere, agere og utforske hva man egentlig trenger. Det betyr ikke at man må grave og sette velformulerte setninger sammen. Verdien ligger ofte i å få satt ord på hva man tenker og trenger, og høre partneren gjøre det samme i lys av en tredje person. 

Se nye perspektiver

En samtale vil kunne gi deg nye perspektiver. Oftest kommer ikke de nye perspektivene fra terapeuten eller partneren din. Det skjer ofte noe når man hører seg selv sette ord på egen tanker eller historie i en ny setting. Kanskje noe får ny mening, kanskje noe faller på plass?

Er det verdt tid og penger? 

Det vet man ikke før man prøver. En ting har livet lært meg så langt, jeg kommer ikke til å se en endring til noe bedre før jeg velger å gjøre noe nytt. 

Så ikke vær som meg; gi partneren din en sjanse om han eller hun foreslår en parsamtale. Vi er ikke skapt til å klare alt alene.